Dessverre så har vi også fått oppleve det mest tragiske i våre liv, at noen dør fra oss.

I vårt tilfelle kom dette veldig fort og brått, noe mere ventet enn andre, men dog, man greier vel aldri og våre nok forberedt uansett. På denne siden vil vi hylle våre kjære som er gått bort, og håpe at dem har det godt i himmelen der dem er nå.

VI LYSER FRED OVER DERES MINNE

Alma Nikoline Olsen
Født 02.08.1921 - Død 02.05.2000

Gudrun Klausen
Født 13.10.1907 - Død 11.08.2005

Arne Nikolai Olsen
Født 20.12.1920 - Død 11.12.2005

Vidar Kjell Klausen
Født 28.10.1944 - Død 20.02.2006

Arne Karl Klausen
Født 09.06.1937 - Død 16.08.2007

Bergljot Hansen
Født 00.00.00 - Død 00.12.2007

Hanne Duli's pappa...

Søndag den 19. februar 2006 feiret vi 7 - årsdagen til Helene Rose hjemme hos oss. Blant annet pappa var her og vi koste oss slik vi bestandig gjør når vi feirer bursdager. Bursdagen tok slutt og alle drog hjem. Helene Rose var fornøyd med feiringen sin, og glad for at alle kunne komme.

Neste dag kom, som egentlig er Helene Rose's bursdag, blant flere ringte også pappa for å gratulere henne med dagen.
I tillegg skulle han prate med meg for å få råd om et digitalkamera som han hadde lyst til å kjøpe til mamma, for hun  fylte nemlig hele 60 år dagen derpå, den 21. februar.
Han fikk mitt råd og vi la på. Tror jammen mamma og pappa sendte hilsen til Helene Rose på Radio Bø også.

Dagen gikk, kvelden kom og tiden var inne for å legge barna for natten. Den gang hadde vi "bare" Helene Rose og Daniel Alexander. Patrick Valentin var i magen min, Chris var hjemme hos moren sin og Joakim Leonardo hadde vi ikke engang tenkt på. Jeg lå oppe sammen med Daniel Alexander for å prøve og få ham til å sove. Da tikket det inn en melding på mobilen min fra Are Johan om at jeg måtte komme ned for han måtte snakke med meg om noe viktig.
Jeg spurte om han ikke kunne skrive det i en melding.
"Hvor viktig kunne det egentlig våre,
undret jeg meg".
Helt sikkert ikke så veldig viktig, fastslo jeg. Derfor ble jeg liggende i sengen til Daniel Alexander var sovnet.

Så gikk jeg ned... Kort fortalt:
Are sa at mamma hadde ringt og spurt om han evt. kunne kjøre henne til Stokmarknes sykehus samme kveld, for pappa hadde visst besvimt på dansekurset som han var på den kvelden i Grytting. Lynkjapt får tanken gjennom hodet mitt:
"Tenk om han dør!" "Herlighet, skjerp deg",
tenkte jeg, og feide tanken like fort bort igjen.
Vi ble sittende og prate litt inntil mamma ringte igjen.
Jeg trengte bare og kaste ett eneste raskt blikk bort på Are Johan for å skjønne hva mamma sa i telefonen. Tårene begynte å renne og jeg greide ikke og snakke med mamma akkurat da.
Are Johan snakket seg ferdig med mamma og som den fantastiske ektemannen han er, tok han straks rundt meg og trøstet etter beste evne. Mellom hulkene måtte jeg spørre bare for og være sikker: "Han er død, ikke sant?" "Ja han er det", svarte Are Johan og gråten min fortsatte. Etterhvert fikk jeg roet meg og tatt meg såpass sammen at jeg fikk ringt til mamma. Jeg lovet og komme dagen etterpå siden det var så sent på kvelden. Så pratet jeg med Ranjan Daniel og Ingrid Pratibha etterpå.

Det gikk greit og fortelle barna det. Helene Rose skjønte jo selvsagt hva dette innebar til det fulle, og hun syntes det var veldig trist, men samtidig var hun så utrolig kjempeglad for at pappa hadde rukket og feiret bursdagen hennes. Noe spesielt var det vel også at han døde akkurat på hennes bursdag. Man kan jo driste seg til å tro at det var en mening med det, for oss som tror. Men vi skal vel ikke spekulere for mye heller. Daniel Alexander skjønte ikke så veldig mye, men sa ofte at bestefar var oppe i "Hummelen". Begge barna var med og så pappa etterpå. I ettertid har han sagt at han synes pappa har ligget lenge nok i jorden, og at nå synes han det er på tide at han står opp igjen. Hva i all verden skal man svare på sånt?

Tiden som kom etterpå brukte mamma på å ringe rundt til slekt og venner for å fortelle om den triste nyheten. Jeg skjønner ikke hvordan hun greide det, det hadde ikke jeg gjort. Slekt og venner sendte blomster i haugevis, fra fjernt og nært og alle mulige organisasjoner som mamma og pappa var med i. Det tror jeg nok mamma satte veldig stor pris på! Folk begynte og komme oppover for å delta i begravelsen og den tunge dagen nærmet seg med stormskritt.

Jeg lagde begravelseshefter, og Ingrid Pratibha sa melankolsk:
"Tenk det, her sitter du og lager begravelseshefter, når du egentlig skulle ha laget bursdagshefter!". For egentlig skulle vi jo ha feiret mamma's 60 - årsdag den helgen.
Istedenfor ble det begravelse.
Selve begravelsesdagen var en veldig fin dag, alt, fra kirken og til dagen var over, var veldig fint og verdt og minnes.

Bø Gospelkor satte sitt preg på seremonien, og uten dem hadde ikke dette blitt helt riktig. Vi er alle kjempetakknemlige for at gospelkoret stilte opp! Pappa brant for koret, og var med nesten hele det's tid. Gospelkoret var en så stor del av hans liv at jeg til tider var dritt lei av alt snakket om koret og alt som var så bra med det. Jaja, det var kanskje ikke så dumt, jeg er jo med der selv nå, og stortrives!

Alt i alt, han hadde et liv som hadde sitt utgangspunkt i den kristne tro som vi alle fikk ta del i og lærdom av på godt og vondt. Måtte han nå ha funnet det himmelriket han trodde på!

VI LYSER FRED OVER PAPPA'S MINNE

Bergljot Hansen 

Dette var Are's tante

Arne Karl Klausen 

Dette var Hanne's onkel og gudfar

Vidar Kjell Klausen 

Dette var Hanne's pappa

Arne Nikolai Olsen 

Dette var Are's pappa

Gudrun Klausen 

Dette var Hanne's farmor

Alma Nikoline Olsen 

Dette var Are's mamma